Afrikansk film

I går så jeg for første gang, tror jeg, en afrikansk film. Bamako, het den, og var veldig tankevekkende, selv om den hadde en storyline som var vanskelig å følge med på og forstå. Det var kanskje mere at den ikke hadde så mye storyline. Men den fulgte en rettsak i en bakgård i byen Bamako i Mali, over Verdensbankens oppførsel mot Afrika. En av vitnene foreslo at det ikke hjelper å dømme verdensbanken, men at hele menneskeheten skulle få en dom på evig community service. Samtidig som rettsaken pågikk fulgte man menneskene i landsbyen og deres liv. Jeg satt tilslutt igjen med en følelse av håpløshet da filmen sluttet, så det var bra vi diskuterte den etterpå, slik at jeg kunne høre andres synspunkter også. Hva var det mer, jo, det var en som sa (i filmen) at vesten har påført seg selv to store problemer, nemlig terrorisme og immigrasjon. Det var også et av vitnene i rettsaken som gikk opp til talerstolen, ble stående der en stund, og så gikk han bare igjen og forlot gårdsplassen og rettsaken helt. Det tror jeg sa mer enn alle de andre som hadde snakket i eviglange vendinger om all mulig urettferdighet og ulandsgjeld. Det fikk meg ihvetfall til å tenke...

Heisann..

...hoppsann. Der var jeg tilbake i Wales. Litt endringer i planene ble det jo, men sånt må man vel regne med. Selv om jeg ikke hadde regnet med å falle over styret på sykkelen min bare et par dager før den planlagte reisen til Wales, som forskjøv reisetidtpunktet fire dager og gjorde så jeg gikk glipp av fjellturen med CAVRA som jeg hadde gledet meg til hele ferien. Menmen, litt svinn blir det jo alltid.
Nå er jeg hvertfall tilbake, og begynner å bli vant med stresset, maten, folkene, sengen og den kjølige trekken som kommer fra alle sprekker og kroker i disse gamle britiske bygningene. Svineinfluensaen har jeg ikke lagt merke til, begynner å lure på om den er en myte. Trodde det skulle være umulig å unngå den på et slikt internasjonalt sted med bakterier fra alle verdensdeler, men mye kan jo skje fremdeles. Det eneste jeg er redd for nå, er en liten halsevondt som har begynt å utvikle seg i halsen min. Men skjerf er en fin ting, og dem har jeg mange av.
Det store samtaleemnet i dayroom nå for tiden er de nye førsteåringene vi får om bare to uker (to uker!). Det er mye snakk om nasjonaliteter og hvem som skal komme i hvilket hus, men vi vet jo alle at ingenting vi sier eller gjør kan påvirke det. Det er egentlig helt tilfeldig hvem som kommer hvor, bortsett fra at det skal være mest mulig spredning i hvert hus for å få mest mulig variasjon i nasjonalitet. Men vi vet jo at vi ikke får noen finner i Powys for eksempel, for vi har jo en.
Inntil vi sees igjen...ha en fortreffelig tid!