Norge - et sted der ingen bor

Ludwig Wittgenstein bestemte seg i nittenhundreognoe for å finne svaret på spørsmålet: hva er logikk? For å ha mulighet til å tenke på dette i fred og fordragelighet måtte han dra til et sted der ingen ville fortstyrre ham. Han reiste derfor til nord i Norge, et sted der ingen bor, og flyttet inn i en liten hytte litt nord for Bergen. (Noen logiske brister her?) Dette, og litt mer da, lærte vi i vår Friday Lecture. Hele salen applauderte etter denne kommentaren (sikkert fordi det er spesielt mange nordmenn på campus i år), og å få applaus etter en kommentar er kanskje ikke så vanlig i et foredrag og filosofi og matematikk. Det var ganske festlig iallefall.
Lørdag var det tur til Stonehenge. Opplevelsen ble litt ødelagt av den strømmen av turister som var der, men set var likevel spesielt å se et 5-10 000 år gammelt underverk. En av våre lærere er også veldig interessert i meditasjon og energistrømninger, og fortalte hvordan dette stedet er spesielt fordi det ligger på et punkt hvor jordas energi kan føles spesielt sterkt. Så vi satte oss ned og mediterte. Litt blandet resultat må jeg si, jeg kunne ikke føle noen ting, men synes det var veldig morsomt fordi vi tiltrakk oss så mange rare blikk fra turistene som gikk forbi.
I går var det halloween, men jeg følte ikke for å kle meg ut, så jeg ble sittede på dormen og se på Herkules sammen med Hedda og Robyn. I dag skal jeg synge Madrigals (middelaldersanger) sammen med noen andre elever i en konsert i St Donat's Church. Men før det er det skolearbeid å gjøre. Selv om det jeg heller har lyst til er å gå ned til seafront og se på bølgene, for de er fantastisk store i dag fordi det blåser så mye.
Ellers er jeg fremdeles i villrede om jeg skal studere i England eller Norge. Om jeg bare kan få ferdig mitt Personal Statement i tide, så skal jeg nok søke i England. Det er positive og negative ting ved begge stedene, men det virker jo veldig spennende studere i utlandet. Likevel føles det tryggere ut å gjøre bachelor hjemme, også ta en master i utlandet etterpå. Planlegging er neimen ikke lett, skulle gjerne heller levd en dag av gangen. Men jeg tror uansett hva jeg ender opp med så kommer jeg til å like det. Mer eller mindre. Men det kommer alt ann på hvilken innstilling man har til det selv.

Togreise

Longweekend, forrige helg, tilbrakte jeg i Devon, hos en av mine andreåringer, Olivia. Her er dagboken jeg førte mens jeg satt på toget:

14.55 Hva? Er det toget mitt? (løper bort til det, men finner ikke hvor det står hvor det går hen) "Er dette toget til Taunton?" Ja, ok, da går jeg på da...
15.15 Jeg burde satt meg nærmere vinduet, nå ser jeg ikke annet enn en hvit vegg. Hvis jeg lener beg litt frem kan jeg se ut. Der var det et flott kirketårn, der var en fuin av et gammelt walisisk slott, der var britisk slettelandskap, alt glir forbi i stor fart slik det gjør når man titter ut togvinduer. Hadde jeg satt meg ved vinduet kunne jeg tatt opp kameraet og tatt bilder.
15.32 Har nettopp spist M&S maten jeg kjøpte, kylling fajitas. Mellom setene foran meg kan jeg se en sovende passasjer med musikk i ørene. Lurer på om han hører på det samme som meg? Hodet hans vugger frem og tilbake med bevegelsene til vognen.
15.39 Fikk visst melding tilbake fra pappa kl. 15.13. Han er vel bekymret. Er ikke rart, sånn som jeg stresser npr jeg skal ut og reise på egenhånd. God helg, står det, bamsekos fra pappa.
15.40 Det er så mye himmel i Wales (eller kanskje vi har kommet til England nå), landkapet er så flatt og himmelen så åpen. Det er lette cumulusskyer og solen skinner inn gjennom vinduet rett på meg så jeg kan se gjenskinnet glitre i øyevippene mine. Det er deilig å lukke øynene og kjenne varmen.
15.47 Det er kommet en mann og satt seg ved siden av meg. Han leser i en bok med lilla omslag og bilde av en mann med grått skjegg og solbriller, og gullsmykker og ringer på, som skåler med et glass gyllen champagne på baksiden. Jeg tror det er en biografi. Jeg gløtter bort og plukker opp setningen "desperate for a pee Denis jumped out of the car..." Jeg prøver å se for meg mannen som leser boken med gullsmykker og et glass i hånden, men fpr det ikke helt til. Han ligner mer på en koselig bestefar.
15.54 Vi er snart fremme ved stasjonen jeg hvor jeg skal bytte tog tror jeg. Vi er nå på Bristol Temple Meads. På en høyde overfor kan jeg se er rekke hus i alle regnbuens farver. Vi kjører forbi dem og ut mot solnedgangen. Egentlig ikke, men det hørtes poetisk ut, og solen er faktisk på vei ned, og etterlater seg lange myke skygger på bygningene og forsterker det grønne/gule/røde i de høstfarvede trærne.
16.03 Jeg tok visst feil. Vi er ikke i Taunton før 16.59, altså kan jeg bare lene meg tilbake i setet igjen.
16.10 Mannen som sov har flyttet seg ut til setet ved siden av vinduet, men jeg kan fremdeles se ham i speilingen i vinduet. Nå sover han lent mot veggen med munnen åpen.
17.35 Forsinkelser. Det virker som signalfeil eksisterer utenfor Norges grenser også. Nå står jeg og venter på stasjonen i Taunton på det neste toget som går 17.50. Skulle egentlig hatt det som gikk 17.05, men vi kom forsent. Det gjør egentlig ikke så mye siden jeg (etter å ha spurt i kundeinformasjonen) vet at jeg kommer frem bare litt senere enn var meningen. Men jeg er lei meg fordi det betyr at jeg kommer sener frem til Olivia.
17.40 Et besteforeldrepar vandrer rundt på stasjonen med et lite barnebarn. Han går mellom dem med armene i været for å holde dem begge i hendene. Bestemor og bestefar peker over på den andre plattformen: se der, se på det blå toget! Så kjører det blå toget og bestemor stryker barnebarnets hår.
18.06 Dette toget er helt annerledes enn det andre. Grått og rosa interiør, reserverte plasser (som jeg også skulle hatt, men nå må jeg stå, fordi det ikke egentlig er mitt tog).
*
Det ligger et lett skylag i horisonten, mørkt, men mykt, og solen er i ferd med å gå ned bak det og farger skytoppene i rosarødt. Himmelen er klar og pastellblå. Fordi solen ikke lenger skinner over jordene, er trærne mørkegrønne og kaster ikke skygge. Landskapet står i kontrast til den oransjerøde himmelen, men til gjengjeld skapes en helt nydelig stemning.
18.20 Et annet tog kom inn på siden av vårt på stasjonen. Jeg kan se alle som står i midtgangen for å komme ut, de har reist motsatt vei av det jeg gjør, lurer på om det er på vei videre, eller hjem... Rar følelse, jeg trodde det andre toget beveget seg, men da den siste vognen forsvant forbi, så var det vi som beveget oss!
18.20 Et par damer på reise tar bilder av hverandre. De fniser og den ene lener seg over setet foran for å ta bilde av venninnen sin. Lurer på om de noen gang har lært at man ikke skal bruke blits mot vinduer? De fniser så jeg tenker de er forvokste tenåringer.
18.35 Nå sitter jeg ved vinduet, men det er mørkt ute, så noen bilder blit det lite av, for da ser bar bare kameraet og min hånd i gjenspeilingen i vinduet... ble egentlig ganske kul effekt, to bilder oppå hverandre. Ansiktet mitt i skyene. Snart fremme nå, bare en time nesten forsinket.
18.58 Oooh, hele himmelen er lilla, med grå skyer som tynn tove-ull over. Fra den ene siden til den andre går himmelen i et spekter fra mørkt oransje, til dyp lilla, til kongeblå. Trærne står som mørke silhuetter, himmelen speiles i små kanaler vi passerer. På reise inn i natten.
18.46 Horisonten er dyprød, alt annet er sort, skyene, landskapet. Om mindre enn ti minutter er jeg fremme.

Litt av mitt liv, og litt politikk

Tredje termin har virkelig kommet for å bli. Det er nå det meste av courseworket/skolearbeidet skal gjøres, og det er mange stressbasiller som flyr rudt på campus. Likevel er jeg overrasket over at jeg ikke er mer stresset. En god filosofi å ha tror jeg er å ta en dag av gangen, konsentrere seg om å bli ferdig med det man holder på med, og ikke la arbeidet ta overhånd. Men jeg finner at jeg faktisk bruker det meste av fritiden min på skolearbeid, og det går f.eks utover bloggen, og det er jeg lei for.

Noen ting som har hendt de siste ukene:

De nye førsteåringene er kommet. En stund siden nå, og de er ganske godt inne med campus og AC livet allerede, som er godt. Det meste av stresset for meg som Peer Listener under Induction og Camp er også overstått, med positivt resultat. Jeg har lært mye, og blitt mer sikker på meg selv i sosiale sammenhenger, som frontfigur, og som en som tar seg av de som faller utenfor.

Jeg har ny engelsklærer og ny tutor. Har dermed ikke kjent dem så lenge, men vil gi dem litt tid før jeg bestemmer meg for hva jeg synes.

Reiste i slutten av august på en klimacamp i London. Veldig interressant, mange sære mennesker, men spennende og lærerikt. Litt "hippie" aktig kanskje. Jeg er opptatt av å ta vare på klimaet (og det er mye spennende som skjer på skolen i den sammenhengen også, neste uke er Environmental Focus Week, og det er mange aktiviteter, og folk som kommer utenfra for å gi foredrag) men jeg er ikke helt av typen som tenker at veganisme og tovet hår er det som skal til for å redde planeten vår. Jeg tror heller vi trenger et stort politisk tiltak, men også faktisk en stor omveltning i hvordan vi lever hverdagen vår. En livsstilsendring, men det må skje på positivt grunnlag. Man skal ikke ha dårlig samvittighet, men fokusere på alt det andre positive som kommer ut av å legge om livsstilen sin. Som f.eks hvor sundt det er å sykle til jobben. Og hvor mye bedre man ville føle seg om man ikke var så opptatt av materialistiske gleder, men gledet seg over opplevelser sammen med venner og familie i stedet. Og hvor mye bedre for økonomien i landet det er å kjøpe lokal mat. Og kanskje bli bedre kjent med hjemlandet i feriene, i stedet for å dra jorden rundt på jakt etter øyeblikk man kan finne i sin egen bakgård. En liten smule politikk på bloggen min her ja, men det er jo et veldig følelsesfylt emne. Mange meninger. Store diskusjoner, og mye vilje til å gjøre ting her på skolen. Jeg for min del håper vi kan få vindmølle og lage vår egen elektrisitet.

Jeg har forresten Neil (rektor) i TOK (theory of knowledge) på onsdager. En utrolig inspirerende og fantastisk mann, selv om mange er uenig i mye av det han gjør. Veldig karismatisk. Vi brukte hele vår TOK time i går til å male/tegne/skisse en lite pen rose han satte på et bord midt i klasserommet. Etterpå diskuterte hvordan den øvelsen kunne relateres til "knowledge". Det forlater jeg til dere å fundere på.

Hilsener fra Slottet ved Det Store Havet

Afrikansk film

I går så jeg for første gang, tror jeg, en afrikansk film. Bamako, het den, og var veldig tankevekkende, selv om den hadde en storyline som var vanskelig å følge med på og forstå. Det var kanskje mere at den ikke hadde så mye storyline. Men den fulgte en rettsak i en bakgård i byen Bamako i Mali, over Verdensbankens oppførsel mot Afrika. En av vitnene foreslo at det ikke hjelper å dømme verdensbanken, men at hele menneskeheten skulle få en dom på evig community service. Samtidig som rettsaken pågikk fulgte man menneskene i landsbyen og deres liv. Jeg satt tilslutt igjen med en følelse av håpløshet da filmen sluttet, så det var bra vi diskuterte den etterpå, slik at jeg kunne høre andres synspunkter også. Hva var det mer, jo, det var en som sa (i filmen) at vesten har påført seg selv to store problemer, nemlig terrorisme og immigrasjon. Det var også et av vitnene i rettsaken som gikk opp til talerstolen, ble stående der en stund, og så gikk han bare igjen og forlot gårdsplassen og rettsaken helt. Det tror jeg sa mer enn alle de andre som hadde snakket i eviglange vendinger om all mulig urettferdighet og ulandsgjeld. Det fikk meg ihvetfall til å tenke...

Heisann..

...hoppsann. Der var jeg tilbake i Wales. Litt endringer i planene ble det jo, men sånt må man vel regne med. Selv om jeg ikke hadde regnet med å falle over styret på sykkelen min bare et par dager før den planlagte reisen til Wales, som forskjøv reisetidtpunktet fire dager og gjorde så jeg gikk glipp av fjellturen med CAVRA som jeg hadde gledet meg til hele ferien. Menmen, litt svinn blir det jo alltid.
Nå er jeg hvertfall tilbake, og begynner å bli vant med stresset, maten, folkene, sengen og den kjølige trekken som kommer fra alle sprekker og kroker i disse gamle britiske bygningene. Svineinfluensaen har jeg ikke lagt merke til, begynner å lure på om den er en myte. Trodde det skulle være umulig å unngå den på et slikt internasjonalt sted med bakterier fra alle verdensdeler, men mye kan jo skje fremdeles. Det eneste jeg er redd for nå, er en liten halsevondt som har begynt å utvikle seg i halsen min. Men skjerf er en fin ting, og dem har jeg mange av.
Det store samtaleemnet i dayroom nå for tiden er de nye førsteåringene vi får om bare to uker (to uker!). Det er mye snakk om nasjonaliteter og hvem som skal komme i hvilket hus, men vi vet jo alle at ingenting vi sier eller gjør kan påvirke det. Det er egentlig helt tilfeldig hvem som kommer hvor, bortsett fra at det skal være mest mulig spredning i hvert hus for å få mest mulig variasjon i nasjonalitet. Men vi vet jo at vi ikke får noen finner i Powys for eksempel, for vi har jo en.
Inntil vi sees igjen...ha en fortreffelig tid!

Sommerferie

Nå skylder jeg mine lesere en stor unnskyldning. Det som skjedde var at jeg tok sommerferien litt på forskudd og glemte (eller fortrengte) helt å oppdatere bloggen min. Så jeg kom lykkelig hjem til ferie og sol, og det som lå helt bakerst i glemmeboka var bloggen. Men etterhvert som det gikk opp for meg hvor tettpakket ferien min er av program, og hvor mye skolearbeid jeg også har å gjøre i ferien, har hjernen min blitt stilt litt tilbake i Walesmodus, og da hører vel blogg også med. 

Dette tror jeg er den første ferien jeg har opplevd som ikke føles som en ferie. Har vel litt med stedsbyttet, at jeg ikke pleier å reise hjem til mitt røde hus for å ha fri. Noe som bekrefter den teorien er at da vi denne uken reiste til hytta fikk jeg skikkelig feriestemning. Jeg er allerede rukket å bli solbrent. Jeg klarer det hvert år. Det er ikke akkurat vanskelig; jeg tenker jeg skal da ikke være såå lenge ute, også gidder jeg ikke ta på solkrem, og vips er huden rød og sår. Jeg tror ikke noe på det utlendinger sier om at Norge er kaldt isbjørnland om sommeren (som Quinn skrev i min årbok: enjoy the not very warm norwegian summer), 23 grader er mer enn nok for meg. Også blir jeg så doven og lat av varme. Jeg tror jeg har en omvendt værsykdom, når det regner blir jeg glad og smiler og hopper og spretter, når det er sol blir jeg trist. Vel, jeg liker sol, og elsker å lukke øynene og kjenne solstrålene kjærtegne fjeset, jeg er bare ikke så fan av å ligge å steke seg i solen. 

Nok om det. I dag samtalte jeg med bestemor om krigen. Som alle bestemødre har hun spennende historier å fortelle. Stopping av strømper og matrasjoner og gjemte radioer under trapper. Og hvor stort det var da de hadde hvite fiskekaker som festmat på bursdagen hennes og alle snakket om det på skolen dagen etter. Holder på med EEet (extended essay) mitt, i historie, om kvinner i motstandskampen i Norge, og da er det flott å ha et ordentlig tidsvitne å prate med. Det er et spennende emne, men det gjør jo at jeg bare sitter og leser og leser og kommer ikke igang med skrivingen. 

Om jeg ikke skriver flere blogginnlegg i ferien, så kan jeg jo si at mine ferieplaner for resten av ferien blir å bruke så mye tid som mulig på å få ferdig Peace and Conflict rapporten og EEet, sannsynligvis mens vi er på hytta, også fyller jeg 18 veldig snart, så er det leir, og så tre uker sommerjobb, da jeg tenker jeg skal prøve å få truffet noen venner innimellom, og kanskje stikke på noen fjellturer og litt annet. Og så er det ikke mer ferie igjen. Men det vil jeg ikke tenke på. 

Tidligere i ferien var jeg en tur til Tyskland og besøkte Marieke. Tenkte jeg kunne legge ut noen bilder fra det. Kristin (dansken) kom også en tur, så det ble ganske festlig og vi koste oss veldig. Det var fint å se noen UWC folk igjen. 

  

Eksameeeen

Hu... eksamen ja. Så dette blir bare et lite innlegg. Jeg er midt inne i historielesing nå, har sittet konstant de siste dagene, fra frokost til checkin, med bare små pauser, og lest matte og fysikk og engelsk og historie, men historie er virkelig verst. Det er så mye å huske, hodet mitt er fullt av alliances og versailles treaties, og nazi putch og hvem som erklærte krig mot hvem når, og hvem som lagde hvilken avtale når og hvor og bak ryggen på hvem etc etc. Er ferdig med norsk og engelsk ihvertfall, engelsken i dag gikk faktisk ganske bra, skrev hele fireogenhalv side, som er rekord for meg. Historie er altså i morgen, og jeg gruer meg nesten like mye til matte også. Men jeg har da noen dager igjen til å øve på det. Nå skjønner jeg hvor viktig det er å jobbe konstant hele året. Jeg har nok vært litt for slapp den siste tiden ja.
Men jeg kan jo alltids berolige meg selv med at disse eksamenene ikke teller for noe, bare som øvelse til de virkelige eksamenene om et år. Og så vet jeg at det er noen som er enda mer stressa enn meg, nemlig andreåringene mine, som har sine IBeksamener om en uke.

En opplevelse ut av hverdagen

Med en slik stressende hverdag som det er her, spesielt nå fremover mot eksamen, som faktisk er om bare litt mer enn to uker, så er det deilig når det blir helg og man kan i det minste slappe av litt og vite man kan sove litt ekstra om morgenen og ikke dra seg ut av sengen med en gang vekkerklokken ringer. På lørdag var det i tillegg fantastisk vær, og jeg tok på meg hippieskjørt for å feire det, og kunne gå ute uten jakke. Veldig impulsivt fant jeg ut jeg ville bake scones, så da fikk endelig Naomi og jeg (også tok vi med oss Olivia også) hatt picnic på klippene som vi har snakket om så lenge. Det var virkelig helt fantastisk, med nybakte scones med syltetøy, og kjeks og smoothies og Michael Bublé og deLillos og Postgirobygget. Også øvde vi oss på å vri fra hverandre Oreo-kjeks og slikke av kremen i midten. Også lo vi, også sukket vi gledessukk, også fikk vi glemme skolehverdagen og world lit og mattelekse og IBeksamen en liten time ihvertfall.

Peer listener

Jeg er blitt valgt til ny Peer Listener i huset mitt. :D
Trenger kanskje en liten forklaring: Peer Listeners er to, en gutt og en jente, i hvert hus som er spesielt trent opp til å være lyttere og folk man kan komme til om man har problemer, hjemlengsel, eller bare noe på hjertet. Litt som en type tillitselev, kan man si. De har også mye å gjøre med førsteåringene når de kommer på høsten.
Nesten alle i huset mitt ville bli det, og vi hadde intervjuer, og våre peer listeners sa det var en veldig vanskelig oppgave å finne nye, men de kom tilslutt opp med Diego, og meg. De fortalte oss det rett før housemeeting på søndag, tok meg og Diego inn på Ale's rom, og sa rett ut "dere er de nye peer listeners, tar dere imot oppgaven?". Selvfølgelig ble vi kjempeoverrasket, men også kjempeglade. Tror Diego og jeg blir et godt par, selv om vi er veldig ulike og ikke kjenner hverandre så godt fra før. Men jeg gleder meg, selv om det er en stor og æresfull oppgave, en virkelig utfordring, tror jeg det blir både spennende og lærerikt. Etter at Ale og Rosie hadde fortalt oss det, kom Sara og Michel (houseparents) og gratulerte oss, og vi var helt i hundre, men måtte roe oss fort, for det var housemeeting og resten av huset visste jo det ikke enda. Men de gjettet det kanskje da vi kom inn gjennom døren. Olivia kom etterpå og sa "jeg visste det ville bli deg!", og jeg er kjempeglad, selv om det er litt skummelt også, stort ansvar som kommer med denne oppgaven.
Så de siste dagene har jeg blitt gratulert av gud og hvermann, til og med folk på skolen jeg aldri har utvekslet et ord med før har kommet opp til meg og sagt "gratulerer". Morsomme er at hele fire norske jenter ble peer listeners! Jeg tror vi er en veldig god gruppe peer listeners på campus, mange av de andre kjenner jeg godt, og tror de vil gjøre en god jobb.
Gleder meg mye til neste uke, for da er det long-weekend igjen, og jeg er virkelig klar for en pause fra skolehverdagen. Hele familien kommer på besøk, og jeg ser frem til å vise dem borgen, og huset, og hvordan det er å leve på AC. Kan nesten ikke vente på å få se dem igjen! Tror jeg har litt sånn mid-term homesick crisis, eller kanskje det bare er fordi det ikke er så lenge til de kommer. Er spent ihvertfall^^

Så godt det lukter!

Jeg elsker å bake. Så i dag tok jeg meg fri fra tanker om hvor mye skolearbeid jeg egentlig har å gjøre, også tok jeg med mel og sukker og smør og kanel og mitt nyinnkjøpte bakebrett ned i dayroom midt på dagen i mine free codes da ingen var der. Det er flere grunner til at det er ekstra gøy å bake her. For det første, som allerede nevnt, er det godt med en pause i hverdagen og bare gjøre noe med hendene (som jeg gjør ganske ofte egentlig ellers også, for jeg strikker og tegner en del og). Baking er god avslapning. For det andre blir det jo et godt og smakfullt resultat (forhåpentligvis). Tilsist er det så gøy når folk kommer tilbake fra codes og utbryter: så godt det lukter her! når de kommer inn i dayroom. Og jeg deler gjerne med dem, både fordi det gleder meg å dele med andre, og fordi det er så fint å høre når de sier det er godt^^ Jeg bakte en stor porsjon brune pinner i dag (mine yndlings tekaker), og jeg smiler når jeg tenker på at jeg har en boks med dem liggende i skapet mitt som jeg kan ta frem senere i kveld når jeg og Olivia skal se på film. Bleak House, forresten, som er en fantastisk BBC dramatisering av en Charles Dickens roman. Både hun og jeg elsker kostymedrama, og vi har nå kommet til episode 9 av 13, på bare, uff da, fem dager eller noe!

(bilde: tine.no)

Inspirert og stolt

Jeg har blitt inspirert. Det er litt rart, for vanligvis pleier alt som handler pm global oppvarming og klimaproblemer å gjøre meg deprimert. Men "the Age og Stupid" fikk meg til å bli virkelig frustrert, og som Rina sa: frustration is the first step towards inspiration. Filmen er en ny klimafilm som er kommet, og som kanskje skal bli vist på britiske kinoer snart, om det er stor nok interresse, og det håper jeg virkelig, for den setter ting i et nytt perspektiv og er ikke bare fokusert på at det er vår skyld at kloden dør, men at vi faktisk kan og må gjøre noe, og det så fort som mulig. Uansett, jeg skal virkelig begynne å engasjere meg mer nå. For dette er viktig.
Noe annet jeg er stolt over forresten, er at på søndag hadde vi Atlantic College 10K Race på skolen, med mange profesjonelle løpere utenfra også som løp. 10 kilometer er ganske langt altså, men jeg løp hele veien uten å stoppe en eneste gang, og kom i mål på tiden 1:00:22. Og det er jo kjempebra synes jeg, for jeg har aldri løpt en mil før. Litt stolt nå altså. Og veldig støl...

I dag

har jeg virkelig vært produktiv. Stod opp tidlig og jogget en tur, til fyrtårnet, Marcross og så tilbake til skolen, ca 6km etter det jeg har hørt. Utrooolig deilig, selv om det var motvind og gjørmete på klippene. Så deilig likevel å stå opp tidlig når alle andre ligger og sover.
For en stund siden skrev jeg meg ned på å bli med på busstur til St Fagans National History Museum (for forrige gang det var ekskusjon hadde jeg ikke skrevet meg ned, og det angret jeg på, for alle kom tilbake og sa de hadde hatt det helt fantastisk), og det var altså helt fantastisk! Nesten som Folkemuseet, med gamle hus og landsbyer, og det var veldig interressant å faktisk lære litt om landet jeg nå bor i, for da ser man ting i litt nytt perspektiv. Gikk rundt sammen med Sofie, Yuki og Boglarka, og vi hadde picnic og spiste lunsj på en blomstereng, og hadde det skikkelig koselig i det fine vårværet, spiste is og alt mulig. Og jeg bare elsker museumsbutikker, kjøpte en hel haug postkort med gamle reklamebilder på^^

Senere i dag skal jeg og Maren sitte barnevakt for norsklærerens barn. Vi har ikke gjort det før, men de er kjempesøte, og vi er blitt lovet hjemmelaget pizza, seigmenn og film, så jeg gleder meg. Her er noen bilder fra turen til museet:

Tilbake...

Lenge siden forrige innlegg nå. Er tilbake fra Project Week, 7 dager på kontinentet med Tour Choir. Noen gode og noen mindre gode konserter i Belgia, Tyskland og Nederland. De beste øyeblikkene: konserten i Gent, fantastisk kirke med nydelig akkustikk og stående applaus og da capo nummer, formiddagen på en flamsk skole, hvor barna viste oss rundt på skolen og vi sang og lekte med dem etterpå. Og busking (synge på gaten) i Køln, foran katedralen. Det var helt spontant, men det ble ett av de beste øyeblikkene på hele touren, vi samlet en hel gruppe tilskuere, en mann stod og hørte på i en hel halv time, og en dame måtte frem med lommetørklet da vi sang Air av Bach (også tjente vi 55 euro som vi brukte på gave til dirigenten vår). Konklusjon: en helt fantastisk uke, sammen med flotte mennesker, besøkte spennende steder (skulle gjerne hatt mer tid til å utforske og være turist, men vi hadde det så travelt hele tiden) og sang selvfølgelig mye.

Tok dessverre ikke så mange bilder, men skal mase på å få bilder av vennene mine som er flinkere med kameraet enn meg. Her er et ihvertfall, av da vi sitter på fergen hjem fra Calais (ja forresten, vi var i Frankrike også, men bare i 30 min på bussen til fergen). Vi ser veldig slitne ut, men det er ikke rart etter en uke med mye reising og lite søvn.

Skriver mer snart! ;o)

Januar i bilder

Mye har skjedd siden jeg sist blogget. Her er noen bilder.

Vi har begynt med TOK (theory of knowledge), hence andreåringene som har kledd seg ut og synger "TOK is FUN!" Vi har hatt et filmteam på skolen, Mr Nice heter filmen, handler om drugdealer på Oxford, vet ikke om den kommer til Norge.. Noen bilder fra Bath er det også. Og et av mine kjære CAVRA buddies. Og så har det snødd! På bildet med meg snør det faktisk, selv om det ikke synes så godt. Det var fantastisk å se alle på skolen leke rundt i snøen, spesielt de som aldri hadde sett snø før.

Travelt..

Nå har jeg vært tilbake i Wales i litt over en uke, så da er det vel på tide med en liten bloggoppdatering. Vi er gått rett inn i skolehverdagen og det er mye å gjøre. I dag fikk vi vår første info om Extended Essay, som vi da faktisk har ti måneder på, men det er noe av det som følger en i ens IBhverdag, og som må bestås om man skal få diplomet. Så det må jeg begynne å tenke på.. Denne uken burde jeg skrive et 1500 ords essay i historie, pluss en 1000 ords oppgave i engelsk, og så er det den nordiske national eveningen neste helg. Travel tid må jeg si. På onsdag skal jeg, som en av få utvalgte elever (skryte skryte) til Bath for å delta på en utdanningskonferanse, som blir interressant håper jeg.
I helgen arrangerte Amnesty gruppa på skolen Letter Writing Campaign i biblioteket, så da kunne man sitte der fra 18.30 og utover hele natta og skrive brev til viktige personer i verden for å få dem til å gjøre noe med alle bruddene på menneskerettigheter som skjer rundt om i verden. Jeg var ikke oppe lenger enn til fire, og så gikk jeg og Marieke tilbake til huset for å sove, men jeg skrev da brev til skrivekrampen ble for stor, ti i alt, og føler jeg har gjort noe viktig. Så får vi se om Obama leser brevene mine... Skolen skrev tilsammen over fem hundre brev, både til politikere og til fangene som sitter inne på uriktig grunnlag. Det er helt fantastisk å være med på så stort engasjement som folk har her på skolen.
Skriver mer snart...