Da er det bare veien å gå

Tilbake, siste semester.
Det er snø (tenk det!), hele skolen fryser, bortsett fra nordmenn som ikke "får lov til å fryse" i andres øyne. Men det er pent her med snø, synes jeg. Kanskje senere i dag går jeg ned til utesvømmebassenget og ser på isen som har lagt seg der.
I går var alle over styr da de så hverandre igjen. Det var mye oi-ing og roping og hei-og-hallo-hvordan går det med deg? Men slik skal det jo være, når man ser sine venner igjen etter fem uker tilbake i gamlelandet. Jeg er nå ikke så fan av det å skulle skrike når jeg ser en ny som kommer og forlate armene til den jeg nettopp gav en klem til, for å kaste meg om halsen på den neste. Jeg vil heller sette meg ned og ha en rolig samtale og en kopp te med vennene jeg ikke har sett på lenge. Og det gjorde jeg og, og det var hyggelig.

Så nå er det på'n igjen. Siste semester, siste innspurt. Det er nå det virkelig teller, er det ikke? Sannhetens øyeblikk. De siste oppgavene skal skrives, muntlig skal gjennomføres, så prøveeksamen, og tilslutt De Store Eksamenene.
Og hva er så mitt forsett for året? Bruke litt mindre tid på skolearbeid, være fornøyd med det jeg får gjort, ta mer vare på og søke etter de små øyeblikkene som gjør et sted som Atlantic College spesielt.
Da ser det ut til at det kan bli et godt siste halvår.
Helt til mai, når IB-helvete (eksamen) bryter løs...

Norge - et sted der ingen bor

Ludwig Wittgenstein bestemte seg i nittenhundreognoe for å finne svaret på spørsmålet: hva er logikk? For å ha mulighet til å tenke på dette i fred og fordragelighet måtte han dra til et sted der ingen ville fortstyrre ham. Han reiste derfor til nord i Norge, et sted der ingen bor, og flyttet inn i en liten hytte litt nord for Bergen. (Noen logiske brister her?) Dette, og litt mer da, lærte vi i vår Friday Lecture. Hele salen applauderte etter denne kommentaren (sikkert fordi det er spesielt mange nordmenn på campus i år), og å få applaus etter en kommentar er kanskje ikke så vanlig i et foredrag og filosofi og matematikk. Det var ganske festlig iallefall.
Lørdag var det tur til Stonehenge. Opplevelsen ble litt ødelagt av den strømmen av turister som var der, men set var likevel spesielt å se et 5-10 000 år gammelt underverk. En av våre lærere er også veldig interessert i meditasjon og energistrømninger, og fortalte hvordan dette stedet er spesielt fordi det ligger på et punkt hvor jordas energi kan føles spesielt sterkt. Så vi satte oss ned og mediterte. Litt blandet resultat må jeg si, jeg kunne ikke føle noen ting, men synes det var veldig morsomt fordi vi tiltrakk oss så mange rare blikk fra turistene som gikk forbi.
I går var det halloween, men jeg følte ikke for å kle meg ut, så jeg ble sittede på dormen og se på Herkules sammen med Hedda og Robyn. I dag skal jeg synge Madrigals (middelaldersanger) sammen med noen andre elever i en konsert i St Donat's Church. Men før det er det skolearbeid å gjøre. Selv om det jeg heller har lyst til er å gå ned til seafront og se på bølgene, for de er fantastisk store i dag fordi det blåser så mye.
Ellers er jeg fremdeles i villrede om jeg skal studere i England eller Norge. Om jeg bare kan få ferdig mitt Personal Statement i tide, så skal jeg nok søke i England. Det er positive og negative ting ved begge stedene, men det virker jo veldig spennende studere i utlandet. Likevel føles det tryggere ut å gjøre bachelor hjemme, også ta en master i utlandet etterpå. Planlegging er neimen ikke lett, skulle gjerne heller levd en dag av gangen. Men jeg tror uansett hva jeg ender opp med så kommer jeg til å like det. Mer eller mindre. Men det kommer alt ann på hvilken innstilling man har til det selv.

Togreise

Longweekend, forrige helg, tilbrakte jeg i Devon, hos en av mine andreåringer, Olivia. Her er dagboken jeg førte mens jeg satt på toget:

14.55 Hva? Er det toget mitt? (løper bort til det, men finner ikke hvor det står hvor det går hen) "Er dette toget til Taunton?" Ja, ok, da går jeg på da...
15.15 Jeg burde satt meg nærmere vinduet, nå ser jeg ikke annet enn en hvit vegg. Hvis jeg lener beg litt frem kan jeg se ut. Der var det et flott kirketårn, der var en fuin av et gammelt walisisk slott, der var britisk slettelandskap, alt glir forbi i stor fart slik det gjør når man titter ut togvinduer. Hadde jeg satt meg ved vinduet kunne jeg tatt opp kameraet og tatt bilder.
15.32 Har nettopp spist M&S maten jeg kjøpte, kylling fajitas. Mellom setene foran meg kan jeg se en sovende passasjer med musikk i ørene. Lurer på om han hører på det samme som meg? Hodet hans vugger frem og tilbake med bevegelsene til vognen.
15.39 Fikk visst melding tilbake fra pappa kl. 15.13. Han er vel bekymret. Er ikke rart, sånn som jeg stresser npr jeg skal ut og reise på egenhånd. God helg, står det, bamsekos fra pappa.
15.40 Det er så mye himmel i Wales (eller kanskje vi har kommet til England nå), landkapet er så flatt og himmelen så åpen. Det er lette cumulusskyer og solen skinner inn gjennom vinduet rett på meg så jeg kan se gjenskinnet glitre i øyevippene mine. Det er deilig å lukke øynene og kjenne varmen.
15.47 Det er kommet en mann og satt seg ved siden av meg. Han leser i en bok med lilla omslag og bilde av en mann med grått skjegg og solbriller, og gullsmykker og ringer på, som skåler med et glass gyllen champagne på baksiden. Jeg tror det er en biografi. Jeg gløtter bort og plukker opp setningen "desperate for a pee Denis jumped out of the car..." Jeg prøver å se for meg mannen som leser boken med gullsmykker og et glass i hånden, men fpr det ikke helt til. Han ligner mer på en koselig bestefar.
15.54 Vi er snart fremme ved stasjonen jeg hvor jeg skal bytte tog tror jeg. Vi er nå på Bristol Temple Meads. På en høyde overfor kan jeg se er rekke hus i alle regnbuens farver. Vi kjører forbi dem og ut mot solnedgangen. Egentlig ikke, men det hørtes poetisk ut, og solen er faktisk på vei ned, og etterlater seg lange myke skygger på bygningene og forsterker det grønne/gule/røde i de høstfarvede trærne.
16.03 Jeg tok visst feil. Vi er ikke i Taunton før 16.59, altså kan jeg bare lene meg tilbake i setet igjen.
16.10 Mannen som sov har flyttet seg ut til setet ved siden av vinduet, men jeg kan fremdeles se ham i speilingen i vinduet. Nå sover han lent mot veggen med munnen åpen.
17.35 Forsinkelser. Det virker som signalfeil eksisterer utenfor Norges grenser også. Nå står jeg og venter på stasjonen i Taunton på det neste toget som går 17.50. Skulle egentlig hatt det som gikk 17.05, men vi kom forsent. Det gjør egentlig ikke så mye siden jeg (etter å ha spurt i kundeinformasjonen) vet at jeg kommer frem bare litt senere enn var meningen. Men jeg er lei meg fordi det betyr at jeg kommer sener frem til Olivia.
17.40 Et besteforeldrepar vandrer rundt på stasjonen med et lite barnebarn. Han går mellom dem med armene i været for å holde dem begge i hendene. Bestemor og bestefar peker over på den andre plattformen: se der, se på det blå toget! Så kjører det blå toget og bestemor stryker barnebarnets hår.
18.06 Dette toget er helt annerledes enn det andre. Grått og rosa interiør, reserverte plasser (som jeg også skulle hatt, men nå må jeg stå, fordi det ikke egentlig er mitt tog).
*
Det ligger et lett skylag i horisonten, mørkt, men mykt, og solen er i ferd med å gå ned bak det og farger skytoppene i rosarødt. Himmelen er klar og pastellblå. Fordi solen ikke lenger skinner over jordene, er trærne mørkegrønne og kaster ikke skygge. Landskapet står i kontrast til den oransjerøde himmelen, men til gjengjeld skapes en helt nydelig stemning.
18.20 Et annet tog kom inn på siden av vårt på stasjonen. Jeg kan se alle som står i midtgangen for å komme ut, de har reist motsatt vei av det jeg gjør, lurer på om det er på vei videre, eller hjem... Rar følelse, jeg trodde det andre toget beveget seg, men da den siste vognen forsvant forbi, så var det vi som beveget oss!
18.20 Et par damer på reise tar bilder av hverandre. De fniser og den ene lener seg over setet foran for å ta bilde av venninnen sin. Lurer på om de noen gang har lært at man ikke skal bruke blits mot vinduer? De fniser så jeg tenker de er forvokste tenåringer.
18.35 Nå sitter jeg ved vinduet, men det er mørkt ute, så noen bilder blit det lite av, for da ser bar bare kameraet og min hånd i gjenspeilingen i vinduet... ble egentlig ganske kul effekt, to bilder oppå hverandre. Ansiktet mitt i skyene. Snart fremme nå, bare en time nesten forsinket.
18.58 Oooh, hele himmelen er lilla, med grå skyer som tynn tove-ull over. Fra den ene siden til den andre går himmelen i et spekter fra mørkt oransje, til dyp lilla, til kongeblå. Trærne står som mørke silhuetter, himmelen speiles i små kanaler vi passerer. På reise inn i natten.
18.46 Horisonten er dyprød, alt annet er sort, skyene, landskapet. Om mindre enn ti minutter er jeg fremme.

Litt av mitt liv, og litt politikk

Tredje termin har virkelig kommet for å bli. Det er nå det meste av courseworket/skolearbeidet skal gjøres, og det er mange stressbasiller som flyr rudt på campus. Likevel er jeg overrasket over at jeg ikke er mer stresset. En god filosofi å ha tror jeg er å ta en dag av gangen, konsentrere seg om å bli ferdig med det man holder på med, og ikke la arbeidet ta overhånd. Men jeg finner at jeg faktisk bruker det meste av fritiden min på skolearbeid, og det går f.eks utover bloggen, og det er jeg lei for.

Noen ting som har hendt de siste ukene:

De nye førsteåringene er kommet. En stund siden nå, og de er ganske godt inne med campus og AC livet allerede, som er godt. Det meste av stresset for meg som Peer Listener under Induction og Camp er også overstått, med positivt resultat. Jeg har lært mye, og blitt mer sikker på meg selv i sosiale sammenhenger, som frontfigur, og som en som tar seg av de som faller utenfor.

Jeg har ny engelsklærer og ny tutor. Har dermed ikke kjent dem så lenge, men vil gi dem litt tid før jeg bestemmer meg for hva jeg synes.

Reiste i slutten av august på en klimacamp i London. Veldig interressant, mange sære mennesker, men spennende og lærerikt. Litt "hippie" aktig kanskje. Jeg er opptatt av å ta vare på klimaet (og det er mye spennende som skjer på skolen i den sammenhengen også, neste uke er Environmental Focus Week, og det er mange aktiviteter, og folk som kommer utenfra for å gi foredrag) men jeg er ikke helt av typen som tenker at veganisme og tovet hår er det som skal til for å redde planeten vår. Jeg tror heller vi trenger et stort politisk tiltak, men også faktisk en stor omveltning i hvordan vi lever hverdagen vår. En livsstilsendring, men det må skje på positivt grunnlag. Man skal ikke ha dårlig samvittighet, men fokusere på alt det andre positive som kommer ut av å legge om livsstilen sin. Som f.eks hvor sundt det er å sykle til jobben. Og hvor mye bedre man ville føle seg om man ikke var så opptatt av materialistiske gleder, men gledet seg over opplevelser sammen med venner og familie i stedet. Og hvor mye bedre for økonomien i landet det er å kjøpe lokal mat. Og kanskje bli bedre kjent med hjemlandet i feriene, i stedet for å dra jorden rundt på jakt etter øyeblikk man kan finne i sin egen bakgård. En liten smule politikk på bloggen min her ja, men det er jo et veldig følelsesfylt emne. Mange meninger. Store diskusjoner, og mye vilje til å gjøre ting her på skolen. Jeg for min del håper vi kan få vindmølle og lage vår egen elektrisitet.

Jeg har forresten Neil (rektor) i TOK (theory of knowledge) på onsdager. En utrolig inspirerende og fantastisk mann, selv om mange er uenig i mye av det han gjør. Veldig karismatisk. Vi brukte hele vår TOK time i går til å male/tegne/skisse en lite pen rose han satte på et bord midt i klasserommet. Etterpå diskuterte hvordan den øvelsen kunne relateres til "knowledge". Det forlater jeg til dere å fundere på.

Hilsener fra Slottet ved Det Store Havet

Afrikansk film

I går så jeg for første gang, tror jeg, en afrikansk film. Bamako, het den, og var veldig tankevekkende, selv om den hadde en storyline som var vanskelig å følge med på og forstå. Det var kanskje mere at den ikke hadde så mye storyline. Men den fulgte en rettsak i en bakgård i byen Bamako i Mali, over Verdensbankens oppførsel mot Afrika. En av vitnene foreslo at det ikke hjelper å dømme verdensbanken, men at hele menneskeheten skulle få en dom på evig community service. Samtidig som rettsaken pågikk fulgte man menneskene i landsbyen og deres liv. Jeg satt tilslutt igjen med en følelse av håpløshet da filmen sluttet, så det var bra vi diskuterte den etterpå, slik at jeg kunne høre andres synspunkter også. Hva var det mer, jo, det var en som sa (i filmen) at vesten har påført seg selv to store problemer, nemlig terrorisme og immigrasjon. Det var også et av vitnene i rettsaken som gikk opp til talerstolen, ble stående der en stund, og så gikk han bare igjen og forlot gårdsplassen og rettsaken helt. Det tror jeg sa mer enn alle de andre som hadde snakket i eviglange vendinger om all mulig urettferdighet og ulandsgjeld. Det fikk meg ihvetfall til å tenke...

Heisann..

...hoppsann. Der var jeg tilbake i Wales. Litt endringer i planene ble det jo, men sånt må man vel regne med. Selv om jeg ikke hadde regnet med å falle over styret på sykkelen min bare et par dager før den planlagte reisen til Wales, som forskjøv reisetidtpunktet fire dager og gjorde så jeg gikk glipp av fjellturen med CAVRA som jeg hadde gledet meg til hele ferien. Menmen, litt svinn blir det jo alltid.
Nå er jeg hvertfall tilbake, og begynner å bli vant med stresset, maten, folkene, sengen og den kjølige trekken som kommer fra alle sprekker og kroker i disse gamle britiske bygningene. Svineinfluensaen har jeg ikke lagt merke til, begynner å lure på om den er en myte. Trodde det skulle være umulig å unngå den på et slikt internasjonalt sted med bakterier fra alle verdensdeler, men mye kan jo skje fremdeles. Det eneste jeg er redd for nå, er en liten halsevondt som har begynt å utvikle seg i halsen min. Men skjerf er en fin ting, og dem har jeg mange av.
Det store samtaleemnet i dayroom nå for tiden er de nye førsteåringene vi får om bare to uker (to uker!). Det er mye snakk om nasjonaliteter og hvem som skal komme i hvilket hus, men vi vet jo alle at ingenting vi sier eller gjør kan påvirke det. Det er egentlig helt tilfeldig hvem som kommer hvor, bortsett fra at det skal være mest mulig spredning i hvert hus for å få mest mulig variasjon i nasjonalitet. Men vi vet jo at vi ikke får noen finner i Powys for eksempel, for vi har jo en.
Inntil vi sees igjen...ha en fortreffelig tid!

Sommerferie

Nå skylder jeg mine lesere en stor unnskyldning. Det som skjedde var at jeg tok sommerferien litt på forskudd og glemte (eller fortrengte) helt å oppdatere bloggen min. Så jeg kom lykkelig hjem til ferie og sol, og det som lå helt bakerst i glemmeboka var bloggen. Men etterhvert som det gikk opp for meg hvor tettpakket ferien min er av program, og hvor mye skolearbeid jeg også har å gjøre i ferien, har hjernen min blitt stilt litt tilbake i Walesmodus, og da hører vel blogg også med. 

Dette tror jeg er den første ferien jeg har opplevd som ikke føles som en ferie. Har vel litt med stedsbyttet, at jeg ikke pleier å reise hjem til mitt røde hus for å ha fri. Noe som bekrefter den teorien er at da vi denne uken reiste til hytta fikk jeg skikkelig feriestemning. Jeg er allerede rukket å bli solbrent. Jeg klarer det hvert år. Det er ikke akkurat vanskelig; jeg tenker jeg skal da ikke være såå lenge ute, også gidder jeg ikke ta på solkrem, og vips er huden rød og sår. Jeg tror ikke noe på det utlendinger sier om at Norge er kaldt isbjørnland om sommeren (som Quinn skrev i min årbok: enjoy the not very warm norwegian summer), 23 grader er mer enn nok for meg. Også blir jeg så doven og lat av varme. Jeg tror jeg har en omvendt værsykdom, når det regner blir jeg glad og smiler og hopper og spretter, når det er sol blir jeg trist. Vel, jeg liker sol, og elsker å lukke øynene og kjenne solstrålene kjærtegne fjeset, jeg er bare ikke så fan av å ligge å steke seg i solen. 

Nok om det. I dag samtalte jeg med bestemor om krigen. Som alle bestemødre har hun spennende historier å fortelle. Stopping av strømper og matrasjoner og gjemte radioer under trapper. Og hvor stort det var da de hadde hvite fiskekaker som festmat på bursdagen hennes og alle snakket om det på skolen dagen etter. Holder på med EEet (extended essay) mitt, i historie, om kvinner i motstandskampen i Norge, og da er det flott å ha et ordentlig tidsvitne å prate med. Det er et spennende emne, men det gjør jo at jeg bare sitter og leser og leser og kommer ikke igang med skrivingen. 

Om jeg ikke skriver flere blogginnlegg i ferien, så kan jeg jo si at mine ferieplaner for resten av ferien blir å bruke så mye tid som mulig på å få ferdig Peace and Conflict rapporten og EEet, sannsynligvis mens vi er på hytta, også fyller jeg 18 veldig snart, så er det leir, og så tre uker sommerjobb, da jeg tenker jeg skal prøve å få truffet noen venner innimellom, og kanskje stikke på noen fjellturer og litt annet. Og så er det ikke mer ferie igjen. Men det vil jeg ikke tenke på. 

Tidligere i ferien var jeg en tur til Tyskland og besøkte Marieke. Tenkte jeg kunne legge ut noen bilder fra det. Kristin (dansken) kom også en tur, så det ble ganske festlig og vi koste oss veldig. Det var fint å se noen UWC folk igjen.