Da er det bare veien å gå

Tilbake, siste semester.
Det er snø (tenk det!), hele skolen fryser, bortsett fra nordmenn som ikke "får lov til å fryse" i andres øyne. Men det er pent her med snø, synes jeg. Kanskje senere i dag går jeg ned til utesvømmebassenget og ser på isen som har lagt seg der.
I går var alle over styr da de så hverandre igjen. Det var mye oi-ing og roping og hei-og-hallo-hvordan går det med deg? Men slik skal det jo være, når man ser sine venner igjen etter fem uker tilbake i gamlelandet. Jeg er nå ikke så fan av det å skulle skrike når jeg ser en ny som kommer og forlate armene til den jeg nettopp gav en klem til, for å kaste meg om halsen på den neste. Jeg vil heller sette meg ned og ha en rolig samtale og en kopp te med vennene jeg ikke har sett på lenge. Og det gjorde jeg og, og det var hyggelig.

Så nå er det på'n igjen. Siste semester, siste innspurt. Det er nå det virkelig teller, er det ikke? Sannhetens øyeblikk. De siste oppgavene skal skrives, muntlig skal gjennomføres, så prøveeksamen, og tilslutt De Store Eksamenene.
Og hva er så mitt forsett for året? Bruke litt mindre tid på skolearbeid, være fornøyd med det jeg får gjort, ta mer vare på og søke etter de små øyeblikkene som gjør et sted som Atlantic College spesielt.
Da ser det ut til at det kan bli et godt siste halvår.
Helt til mai, når IB-helvete (eksamen) bryter løs...