Litt av mitt liv, og litt politikk

Tredje termin har virkelig kommet for å bli. Det er nå det meste av courseworket/skolearbeidet skal gjøres, og det er mange stressbasiller som flyr rudt på campus. Likevel er jeg overrasket over at jeg ikke er mer stresset. En god filosofi å ha tror jeg er å ta en dag av gangen, konsentrere seg om å bli ferdig med det man holder på med, og ikke la arbeidet ta overhånd. Men jeg finner at jeg faktisk bruker det meste av fritiden min på skolearbeid, og det går f.eks utover bloggen, og det er jeg lei for.

Noen ting som har hendt de siste ukene:

De nye førsteåringene er kommet. En stund siden nå, og de er ganske godt inne med campus og AC livet allerede, som er godt. Det meste av stresset for meg som Peer Listener under Induction og Camp er også overstått, med positivt resultat. Jeg har lært mye, og blitt mer sikker på meg selv i sosiale sammenhenger, som frontfigur, og som en som tar seg av de som faller utenfor.

Jeg har ny engelsklærer og ny tutor. Har dermed ikke kjent dem så lenge, men vil gi dem litt tid før jeg bestemmer meg for hva jeg synes.

Reiste i slutten av august på en klimacamp i London. Veldig interressant, mange sære mennesker, men spennende og lærerikt. Litt "hippie" aktig kanskje. Jeg er opptatt av å ta vare på klimaet (og det er mye spennende som skjer på skolen i den sammenhengen også, neste uke er Environmental Focus Week, og det er mange aktiviteter, og folk som kommer utenfra for å gi foredrag) men jeg er ikke helt av typen som tenker at veganisme og tovet hår er det som skal til for å redde planeten vår. Jeg tror heller vi trenger et stort politisk tiltak, men også faktisk en stor omveltning i hvordan vi lever hverdagen vår. En livsstilsendring, men det må skje på positivt grunnlag. Man skal ikke ha dårlig samvittighet, men fokusere på alt det andre positive som kommer ut av å legge om livsstilen sin. Som f.eks hvor sundt det er å sykle til jobben. Og hvor mye bedre man ville føle seg om man ikke var så opptatt av materialistiske gleder, men gledet seg over opplevelser sammen med venner og familie i stedet. Og hvor mye bedre for økonomien i landet det er å kjøpe lokal mat. Og kanskje bli bedre kjent med hjemlandet i feriene, i stedet for å dra jorden rundt på jakt etter øyeblikk man kan finne i sin egen bakgård. En liten smule politikk på bloggen min her ja, men det er jo et veldig følelsesfylt emne. Mange meninger. Store diskusjoner, og mye vilje til å gjøre ting her på skolen. Jeg for min del håper vi kan få vindmølle og lage vår egen elektrisitet.

Jeg har forresten Neil (rektor) i TOK (theory of knowledge) på onsdager. En utrolig inspirerende og fantastisk mann, selv om mange er uenig i mye av det han gjør. Veldig karismatisk. Vi brukte hele vår TOK time i går til å male/tegne/skisse en lite pen rose han satte på et bord midt i klasserommet. Etterpå diskuterte hvordan den øvelsen kunne relateres til "knowledge". Det forlater jeg til dere å fundere på.

Hilsener fra Slottet ved Det Store Havet

Afrikansk film

I går så jeg for første gang, tror jeg, en afrikansk film. Bamako, het den, og var veldig tankevekkende, selv om den hadde en storyline som var vanskelig å følge med på og forstå. Det var kanskje mere at den ikke hadde så mye storyline. Men den fulgte en rettsak i en bakgård i byen Bamako i Mali, over Verdensbankens oppførsel mot Afrika. En av vitnene foreslo at det ikke hjelper å dømme verdensbanken, men at hele menneskeheten skulle få en dom på evig community service. Samtidig som rettsaken pågikk fulgte man menneskene i landsbyen og deres liv. Jeg satt tilslutt igjen med en følelse av håpløshet da filmen sluttet, så det var bra vi diskuterte den etterpå, slik at jeg kunne høre andres synspunkter også. Hva var det mer, jo, det var en som sa (i filmen) at vesten har påført seg selv to store problemer, nemlig terrorisme og immigrasjon. Det var også et av vitnene i rettsaken som gikk opp til talerstolen, ble stående der en stund, og så gikk han bare igjen og forlot gårdsplassen og rettsaken helt. Det tror jeg sa mer enn alle de andre som hadde snakket i eviglange vendinger om all mulig urettferdighet og ulandsgjeld. Det fikk meg ihvetfall til å tenke...

Heisann..

...hoppsann. Der var jeg tilbake i Wales. Litt endringer i planene ble det jo, men sånt må man vel regne med. Selv om jeg ikke hadde regnet med å falle over styret på sykkelen min bare et par dager før den planlagte reisen til Wales, som forskjøv reisetidtpunktet fire dager og gjorde så jeg gikk glipp av fjellturen med CAVRA som jeg hadde gledet meg til hele ferien. Menmen, litt svinn blir det jo alltid.
Nå er jeg hvertfall tilbake, og begynner å bli vant med stresset, maten, folkene, sengen og den kjølige trekken som kommer fra alle sprekker og kroker i disse gamle britiske bygningene. Svineinfluensaen har jeg ikke lagt merke til, begynner å lure på om den er en myte. Trodde det skulle være umulig å unngå den på et slikt internasjonalt sted med bakterier fra alle verdensdeler, men mye kan jo skje fremdeles. Det eneste jeg er redd for nå, er en liten halsevondt som har begynt å utvikle seg i halsen min. Men skjerf er en fin ting, og dem har jeg mange av.
Det store samtaleemnet i dayroom nå for tiden er de nye førsteåringene vi får om bare to uker (to uker!). Det er mye snakk om nasjonaliteter og hvem som skal komme i hvilket hus, men vi vet jo alle at ingenting vi sier eller gjør kan påvirke det. Det er egentlig helt tilfeldig hvem som kommer hvor, bortsett fra at det skal være mest mulig spredning i hvert hus for å få mest mulig variasjon i nasjonalitet. Men vi vet jo at vi ikke får noen finner i Powys for eksempel, for vi har jo en.
Inntil vi sees igjen...ha en fortreffelig tid!

Sommerferie

Nå skylder jeg mine lesere en stor unnskyldning. Det som skjedde var at jeg tok sommerferien litt på forskudd og glemte (eller fortrengte) helt å oppdatere bloggen min. Så jeg kom lykkelig hjem til ferie og sol, og det som lå helt bakerst i glemmeboka var bloggen. Men etterhvert som det gikk opp for meg hvor tettpakket ferien min er av program, og hvor mye skolearbeid jeg også har å gjøre i ferien, har hjernen min blitt stilt litt tilbake i Walesmodus, og da hører vel blogg også med. 

Dette tror jeg er den første ferien jeg har opplevd som ikke føles som en ferie. Har vel litt med stedsbyttet, at jeg ikke pleier å reise hjem til mitt røde hus for å ha fri. Noe som bekrefter den teorien er at da vi denne uken reiste til hytta fikk jeg skikkelig feriestemning. Jeg er allerede rukket å bli solbrent. Jeg klarer det hvert år. Det er ikke akkurat vanskelig; jeg tenker jeg skal da ikke være såå lenge ute, også gidder jeg ikke ta på solkrem, og vips er huden rød og sår. Jeg tror ikke noe på det utlendinger sier om at Norge er kaldt isbjørnland om sommeren (som Quinn skrev i min årbok: enjoy the not very warm norwegian summer), 23 grader er mer enn nok for meg. Også blir jeg så doven og lat av varme. Jeg tror jeg har en omvendt værsykdom, når det regner blir jeg glad og smiler og hopper og spretter, når det er sol blir jeg trist. Vel, jeg liker sol, og elsker å lukke øynene og kjenne solstrålene kjærtegne fjeset, jeg er bare ikke så fan av å ligge å steke seg i solen. 

Nok om det. I dag samtalte jeg med bestemor om krigen. Som alle bestemødre har hun spennende historier å fortelle. Stopping av strømper og matrasjoner og gjemte radioer under trapper. Og hvor stort det var da de hadde hvite fiskekaker som festmat på bursdagen hennes og alle snakket om det på skolen dagen etter. Holder på med EEet (extended essay) mitt, i historie, om kvinner i motstandskampen i Norge, og da er det flott å ha et ordentlig tidsvitne å prate med. Det er et spennende emne, men det gjør jo at jeg bare sitter og leser og leser og kommer ikke igang med skrivingen. 

Om jeg ikke skriver flere blogginnlegg i ferien, så kan jeg jo si at mine ferieplaner for resten av ferien blir å bruke så mye tid som mulig på å få ferdig Peace and Conflict rapporten og EEet, sannsynligvis mens vi er på hytta, også fyller jeg 18 veldig snart, så er det leir, og så tre uker sommerjobb, da jeg tenker jeg skal prøve å få truffet noen venner innimellom, og kanskje stikke på noen fjellturer og litt annet. Og så er det ikke mer ferie igjen. Men det vil jeg ikke tenke på. 

Tidligere i ferien var jeg en tur til Tyskland og besøkte Marieke. Tenkte jeg kunne legge ut noen bilder fra det. Kristin (dansken) kom også en tur, så det ble ganske festlig og vi koste oss veldig. Det var fint å se noen UWC folk igjen. 

  

Eksameeeen

Hu... eksamen ja. Så dette blir bare et lite innlegg. Jeg er midt inne i historielesing nå, har sittet konstant de siste dagene, fra frokost til checkin, med bare små pauser, og lest matte og fysikk og engelsk og historie, men historie er virkelig verst. Det er så mye å huske, hodet mitt er fullt av alliances og versailles treaties, og nazi putch og hvem som erklærte krig mot hvem når, og hvem som lagde hvilken avtale når og hvor og bak ryggen på hvem etc etc. Er ferdig med norsk og engelsk ihvertfall, engelsken i dag gikk faktisk ganske bra, skrev hele fireogenhalv side, som er rekord for meg. Historie er altså i morgen, og jeg gruer meg nesten like mye til matte også. Men jeg har da noen dager igjen til å øve på det. Nå skjønner jeg hvor viktig det er å jobbe konstant hele året. Jeg har nok vært litt for slapp den siste tiden ja.
Men jeg kan jo alltids berolige meg selv med at disse eksamenene ikke teller for noe, bare som øvelse til de virkelige eksamenene om et år. Og så vet jeg at det er noen som er enda mer stressa enn meg, nemlig andreåringene mine, som har sine IBeksamener om en uke.

En opplevelse ut av hverdagen

Med en slik stressende hverdag som det er her, spesielt nå fremover mot eksamen, som faktisk er om bare litt mer enn to uker, så er det deilig når det blir helg og man kan i det minste slappe av litt og vite man kan sove litt ekstra om morgenen og ikke dra seg ut av sengen med en gang vekkerklokken ringer. På lørdag var det i tillegg fantastisk vær, og jeg tok på meg hippieskjørt for å feire det, og kunne gå ute uten jakke. Veldig impulsivt fant jeg ut jeg ville bake scones, så da fikk endelig Naomi og jeg (også tok vi med oss Olivia også) hatt picnic på klippene som vi har snakket om så lenge. Det var virkelig helt fantastisk, med nybakte scones med syltetøy, og kjeks og smoothies og Michael Bublé og deLillos og Postgirobygget. Også øvde vi oss på å vri fra hverandre Oreo-kjeks og slikke av kremen i midten. Også lo vi, også sukket vi gledessukk, også fikk vi glemme skolehverdagen og world lit og mattelekse og IBeksamen en liten time ihvertfall.

Peer listener

Jeg er blitt valgt til ny Peer Listener i huset mitt. :D
Trenger kanskje en liten forklaring: Peer Listeners er to, en gutt og en jente, i hvert hus som er spesielt trent opp til å være lyttere og folk man kan komme til om man har problemer, hjemlengsel, eller bare noe på hjertet. Litt som en type tillitselev, kan man si. De har også mye å gjøre med førsteåringene når de kommer på høsten.
Nesten alle i huset mitt ville bli det, og vi hadde intervjuer, og våre peer listeners sa det var en veldig vanskelig oppgave å finne nye, men de kom tilslutt opp med Diego, og meg. De fortalte oss det rett før housemeeting på søndag, tok meg og Diego inn på Ale's rom, og sa rett ut "dere er de nye peer listeners, tar dere imot oppgaven?". Selvfølgelig ble vi kjempeoverrasket, men også kjempeglade. Tror Diego og jeg blir et godt par, selv om vi er veldig ulike og ikke kjenner hverandre så godt fra før. Men jeg gleder meg, selv om det er en stor og æresfull oppgave, en virkelig utfordring, tror jeg det blir både spennende og lærerikt. Etter at Ale og Rosie hadde fortalt oss det, kom Sara og Michel (houseparents) og gratulerte oss, og vi var helt i hundre, men måtte roe oss fort, for det var housemeeting og resten av huset visste jo det ikke enda. Men de gjettet det kanskje da vi kom inn gjennom døren. Olivia kom etterpå og sa "jeg visste det ville bli deg!", og jeg er kjempeglad, selv om det er litt skummelt også, stort ansvar som kommer med denne oppgaven.
Så de siste dagene har jeg blitt gratulert av gud og hvermann, til og med folk på skolen jeg aldri har utvekslet et ord med før har kommet opp til meg og sagt "gratulerer". Morsomme er at hele fire norske jenter ble peer listeners! Jeg tror vi er en veldig god gruppe peer listeners på campus, mange av de andre kjenner jeg godt, og tror de vil gjøre en god jobb.
Gleder meg mye til neste uke, for da er det long-weekend igjen, og jeg er virkelig klar for en pause fra skolehverdagen. Hele familien kommer på besøk, og jeg ser frem til å vise dem borgen, og huset, og hvordan det er å leve på AC. Kan nesten ikke vente på å få se dem igjen! Tror jeg har litt sånn mid-term homesick crisis, eller kanskje det bare er fordi det ikke er så lenge til de kommer. Er spent ihvertfall^^